Fra San Michele ved Gardasjøen til Mont Le Pizzocolo 1581moh

    

FOTTUR FRA SAN MICHELE VED GARDASJØEN TIL MONT LE PIZZOCOLO 1581 m

Etter anbefalinger fra Mauro, vår imøtekommende husvert på Castello Belvedere, kjørte vi til San Michele, litt opp fra sjøens sydvestre bredd til 347 m o h. Vi passerte Salo og tok opp til San Michele rett før Gardone. Vi var glade for å komme vekk fra den intense trafikken langs kystveien i weekenden.

 

Tom hadde sett på kartet at det var indikert en p- plass på kartet i 1000 meters høyde og dit ville han kjøre. Det var imidlertid en mildt sagt svært bratt og ulendt vei, som gjorde at vi måtte gi oss ved Fontanello som ligger på 700 meter. Da luktet det ganske svidd. Jeg ønsket at vi hadde stoppet lenge før, men Tom insisterte på å kjøre opp den meget bratte veien så langt som mulig. Han mente at kunne italienerne kjøre opp dit, så kunne også vi!

Fra Fontanello fulgte vi den brede stien oppover i skyggen av skogen. Skyggen var behagelig, men vi hadde ikke særlig utsikt. Det var mange turgjengere på vei oppover, unge og gamle og flere familier med barn. Mange syklister på offroad-sykler svettet seg oppover de bratte bakkene. Helt vilt! Det fristet ikke!

Stiene oppover var ganske godt merket med angitt tid.

Dette var tydelig et populært utfartssted i weekenden. Det tok oss en time å nå passet Di Spino på 1154 m. Her var det ruiner av et nedlagt gårdsbruk med flate og grønne enger og utsikt til både Gardasjøen på en side og innover i landet og alpene på den andre. Mange hadde lagt seg til rette på det grønne gresset og koste seg med medbragt piknik. 
 

Litt lenger opp ligger vertshuset ”Pirlo alla Spino”, hvor vi gikk for å få noe leskende. Flere familier inntok sin søndagslunsj ute på terrassen på lange bord og trebenker. Den hyggelige verten som vi kom i snakk med, anbefalte oss å gå videre opp til Mont Pizzocolo ( 1581m ) hvorfra det var en fantastisk utsikt. Han sa det ville ta oss 1t 40 min å nå toppen.
 

 

Vi lot oss friste og la i vei mot Le Pizzocolo. Etter å ha gått 45 min i underskogen, kom vi over tregrensen og utsikten åpenbarte seg for oss. Verten hadde rett; utsikten var herlig. 
 

Vi så toppen i det fjerne markert med et kors og fortsatte videre oppover. Det var mange italienere som var ute på tur. De hilste når de gikk forbi på stien. Vi hilste tilbake med en ”bon gorno”, men da svarte de tilbake varierende enten ”bon gorno ”eller ”salve” . Når jeg så møtte noen og sa ”salve”, svarte de gjerne ”bon gorno”; dette forsto jeg ikke helt..!
 

Vi gikk forbi en liten hytte, nylig restaurert. Det var satt opp et skilt som fortalte at hytten var blitt bygget under 1. verdenskrig og restaurert i 2003. Jeg gikk og lurte på hva hytten ble brukt til på den tiden, kanskje en jakthytte eller som fluktsted ? Hytten hadde tydeligvis en affeksjonsverdi for eieren, for den var så pent stelt med.
 

Etter nesten en time nærmet vi oss toppen. Vi kunne se en liten steinhytte langs stien. 2 mennesker lå og døste på noen benker utenfor. Det så avslappende og idyllisk ut.

En plakat fortalte at steinhytten tilhørte Mont Pizzocolos venner. Døren var åpen, og vi gikk inn. I hytten var et ildsted hvor man også kunne grille og et langbord med noen trebenker. Her hadde det tydeligvis vært mange hyggelige måltider.
 

50 meter lengre opp var toppen og nok en steinhytte. Dette var et kapell. Inne var et lite alter og et par bede stoler. En bibel lå åpnet på alteret som om presten hadde nettopp gått.

 

Så nådde vi toppen. Utsikten var verdt hele turen opp, den var spektakulær: Hele sørlige del av Gardasjøen lå foran oss.

Bakover kunne vi se langt inni landet og helt til fjellområdet hvor vi har planlagt en fottur i midten av uken.

En hangglider gled susende rett over oss. Det så imponerende ut der han hang i 1600 m høyde, men han vinket og smilte til oss. Han må ha en fantastisk frihetsfølelse.
 

Veien ned igjen ble en del lengre enn vi hadde trodd da Tom ville ta en liten avstikker. Stien brakte oss 400 m nedenfor stedet hvor vi skulle ta inn på kjerreveien hvor bilen var parkert. Jeg regnet ut at vi hadde gått 1300 m opp og ned den dagen. Det føltes godt i bena om kvelden.
 

Alt i alt ble det en fin fottur. Nå hadde vi et landemerke som vi kjente igjen resten av uken når vi var ute og kjørte i området rundt sjøen; Mont Pizzocolo raver såpass høyt at den er godt synlig fra det fleste områdene i sørenden av sjøen.