2 DAGERS FOTTUR PÅSKEN 2009 fra Sospel til Eze sur mer
1 ETAPPE SOSPEL – ST AGNES – 9. APRIL 2009
Varighet: ca 5 timer.
Opp/ ned 700m
Vanskelighetsgrad: Middels
Sospel ligger nordøst for Nice, ca en times tur med toget. Det er en sjarmerende togreise som tar deg forbi Peillon, l’Escarene og så Sospel. Toget fortsetter oppover Rojadalen og til Tende.
Sospel er en koselig liten by, som ligger ved elven Bevera. En gammel bro krysser elven midt i byen. På broen er det et gammelt tårn som fungerte som bomstasjon i middelalderen. Handelsreisende betalte toll i Sospel når de skulle videre oppover saltdalen mot Torino.
Vi orienterte vi oss på turistkontoret hvor fotturen starter. Her fikk vi nødvendig informasjon fra en hyggelig dame: Kryss jernbanelinjen og gå oppover veien retning Col de Castillon ca 200 m. Der finner du stien skarpt opp til venstre. Pass på å ikke ta starten på GR 52, som vil bringe deg for langt østover.
Været var fint, og vi var glade for å være igang. Idag skulle vi gå til St Agnes. Jeg hadde beregnet at det ville ta oss 5-6 timer. Første målet var Col de Castillon.
Turen starter med en tøff stigning på 600 m og en drøy time senere var vi over det verste. Det var fritt og fint utsyn både bak oss mot fjellene i Mercantour-massivet, og et bølgende frodig landskap foran og rundt oss. Stien var tydelig og lett å gå. Vi fulgte de gule merkene.
På åskammen deler plutselig stien seg. Vi var sterkt i tvil om hvilken sti vi skullle følge. Herman mente vi skulle holde kotehøyden, mens andre mente at ifølge kartet skulle vi også litt nedover. Stien til høyre og nedover var gulmerket så vi valgte denne.
Det skulle vi ikke gjort. Stien brakte oss nesten helt ned i dalen til høyre. Det viste seg at vi hadde tatt en sti brukt av jegere. Vi havnet på bilveien opp mot Col de Castillon. Så hva gjør vi nå? Vil vi nå St Agnes innen rimelig tid? Har jeg feilberegnet lengden på turen?
Jeg stoppet en postmann på vei i sin lille, gule bil og spurte om det var noen buss som gikk forbi. Jo, han mente at han hadde sett en buss av og til og ønsket oss lykke til.
Vi satte oss ned på en steinmur og spiste vår niste. Stemningen var litt laber. Men mens vi lurte på hvor lang tid det ville ta å gå bilveien opp til Col de Castillon, ser jeg en hvit buss slynge seg sakte oppover veien mot oss. Samstemte roper vi glade i kor: BUSSEN!
Jeg stiller meg midt i veien og stopper bussen. Sjåføren og passasjerene så undrende på denne gjengen med ryggsekker og turklær. Det var kjempeflaks; bussen går bare 3 ganger om dagen!
Vel opp på Col de Castillon finner vi skiltene til St Agnes med litt hjelp fra en vennlig kvinne som bodde her. Her var en klynge med 3-4 hus.
Det er en bred og fin kjerrevei som bringer oss til St Agnes. Skiltet angir 8,5 km.
Det gikk nedover nå med fin utsikt sydover. Vi synger sanger fra 70- tallet og stemningen er høy.
Etter en times tid skimter vi den lille landsbyen St Agnes . Det er en ” village perché” og ligger som limt høyt oppe langs fjellklippen. ( Perché betyr å befinne seg høyt oppe ).
St Agnes er en idylliisk liten landsby med fantastisk utsikt mot kysten. Vi kan se Menton og helt til den italienske grense. Landsbyen var ment å ha en viktig historisk rolle ettersom den var siste skanse i forsvarskjeden Maginot som ble bygget mellom første og andre verdenskrig. Det er et militært fort i landsbyen som man kan besøke.
Vi tok inn på det eneste hotellet i landsbyen, Hotel St Yves. Rommene er enkle, men har en god seng og utsikt mot dalen.
En dusj er velkommen, men dusjkabinettet er så lite at det er umulig å plukke opp såpen hvis du er uheldig å mister den på gulvet!
Vi rusler rundt i landsbyen og besøker kirken, den lille souvenirbutikken, smale gater og smug pyntet med blomster, bouleplassen og kafeen - alt hva en fransk landsby skal inneholde!
Jeg setter meg ned i spisesalen for å slappe av og lese bok. Jeg overhører en samtale mellom kokken og servitøren:
Du, det er jo Påske nå og er det ikke en litt spesiell dag imorgen, spør servitøren.
Jo, svarte kokken, det er Langfredag.
Hva skjedde Langfredag, spør servitøren.
Jo, da ble Kristus korsfestet og drept.
Jaha, svarer servitøren ettertenktsomt, så Jesus døde 10 april?
Jeg måtte ta meg sammen for ikke å le...
Vi spiste en deilig middag med mange retter. De serverte god hjemmelaget husmannskost: Paté, varm squashterte, raviolis, villsvingryte, kanin i rødvinssaus , fruktterte etc.
DAG 2: ST. AGNES – EZE SUR MER – 10. APRIL
UTSIKT OVER MIDDELHAVET
Vi våknet til fuglekvitter og kirkeklokker i det fjerne. Vi betaler regningen: Overnatting, middag m/vin og frokost kom på 90€ pr pers.
Neste etappe var St Agnes – Eze s/ mer. Vi skulle gå helt ned til kysten. Denne etappen er litt lenger og beregnet til ca 7 timer.
Planen var å følge GR 51 via Gorbio til La Turbie, derfra til Eze og så ned til Eze s/ mer, hvor vi skulle ta toget tilbake til Nice.
Sjebnen tvang oss til å legge om våre planer: Etter en times gange oppdaget vi at stien ned til Gorbio var stengt p.g.a. jordras, og vi måtte ta bilveien opp til Col de la Madone.
Etter en rast utenfor ruinene til et tidligere vertshus, gikk turen sydover mot Monaco. Det var ikke alltid like lett å følge stien, men alle var skjerpet etter gårdsdagens fadese.
Jeg møtte en dame, sittende på en sten langs stien med to gjeterhunder. Hundene virket urolige og hun holdt hardt i den ene. Jeg spurte om hundene var greie, noe hun forsikret. Da jeg gikk forbi, fulgte imidlertid den ene hunden etter meg uten at jeg visste det. Og plutselig hogg den til i leggen min bakfra. Jeg skvatt ,men heldigvis hadde den ikke bitt meg til blods. Jeg kvatt litt!
Nå kunne vi se Middelhavet. Stien begynte å gå bratt nedover.
Vi havnet utenfor innhegningen til Radio Monte Carlo, med Monte Carlo rett under oss. Utsikten er storslagen.
Vi passerer golfbanen til Monaco, og treffer GR 51 igjen etter å ha gått et stykke langs bilvei.
Stien bringer oss ned til landsbyen La Turbie. La Turbie er kjent for det store romerske monumentet, Trophee des Alpes, som ruver 35 m høyt. Det ble reist i av romerne for å markere det høyeste og mest strategiske punktet på veien de bygget til Provence.
Klokken er 14:00, og vi er sultne. Noen hofter og knær har begynt å knirke; vi er ikke lenger 20!
Vi bestemmer oss for å innta lunsj på en hyggelig restaurant med utsikt over havet: La Terrasse. Her blir vi godt tatt imot og får en deilig, velfortjent lunsj.
Jeg regner med at det er 2 timer igjen til Eze, men luften er gått litt ut av ballongen, så vi velger å ta en drosje tilbake. Den kostet 20€ pr pers.
Anbefalinger:
Kjøp blå Michelin turkart: Vallee de Bevera og Menton-Nice
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar